/\

ANNONSE

Kiruna i Sverige. Foto: Einar Aslaksen
Kiruna i Sverige. Foto: Einar Aslaksen

Reisemål

Kiruna på flyttefot

I over 100 år har Kiruna eksistert på grunn av gruven, som er verdens største underjordiske jernmalmgruve. Men fordi gruven er i ferd med å ødelegge byen, er nå hele byen på flyttefot.

Klokken er 01.20, og rumlingen i bakken er svært merkbar, slik den er hver eneste natt året rundt.

Lyden av eksplosjoner dypt under byen er hverdagskost for innbyggerne i Kiruna nord i Sverige. Uten gruven er det ingen by, og slik har det vært i over hundre år, helt siden Hjalmar Lundbohm grunnla byen midt i ødemarken, 145 kilometer nord for Polarsirkelen.

– Hvis du ikke jobber i gruven selv, har du sannsynligvis en kone eller bror som jobber der. Eller så har du et selskap som er leverandør til gruven, sier Kristina Zakrisson, ordfører i Kiruna. – Uansett hvor du befinner deg i byen, har du utsikt til gruven. Den er et sentralt element.

Zakrisson sitter på kontoret i Kiruna rådhus. Bygningen ble tegnet av Artur von Schmalensee og oppført tidlig på 1960-tallet, og den er uten tvil en av Sveriges vakreste offentlige bygninger. Den er et lokalt landemerke og en viktig del av Kirunas historie. Her ble det blant annet avholdt store møter under gruvestreiken i 1969 og 1970.

Embetsmenn fra hele verden har besøkt Kiruna rådhus i offentlig ærend, blant annet USAs utenriksminister John Kerry, som deltok på Arktisk råds møte her i 2013.

Men rådhuset tilhører først og fremst innbyggerne i Kiruna, for til forskjell fra mange andre kommunale bygninger huser ikke rådhuset bare kontorer, det er også en møteplass for lokalbefolkningen.  

Høyre: Kristina Zakrisson, ordfører i Kiruna, Sverige. Foto: Einar Aslaksen

– Det føles hyggelig og intimt, sier Zakrisson. – Folk kaller det den lokale stuen, og det kjennes ekstra hjemmekoselig når det er fyr på peisen. I stedet for utsmykninger nøyer vi oss med vegger i tre og murstein, slik det er i de fleste husene i Kiruna. Lokalbefolkningen sier det er som å komme hjem.

Men nå er denne epoken over. Om to år, sommeren 2018, skal politikere og funksjonærer flytte ut.

– Vi håper inderlig at det ikke blir noen problemer før den tid, sier Zakrisson. – Vi tror ikke at bygningen skal kollapse, men det er mye teknologi her, og det er den som i første omgang står i fare for å bli skadet. Hvis datamaskinene og lysene slår seg av, blir det vanskelig å holde det gående.

Zakrisson ser gruven fra kontoret, og hvert år kommer den litt nærmere. De nattlige eksplosjonene huler gradvis ut berggrunnen som byen står på, og det som innbyggerne kaller Gropen, vokser seg større og større.

Mot slutten av 2003 varslet gruveselskapet LKAB at sprekkene under overflaten vokste raskere enn de først trodde. Følgende år sendte byen ut en historisk pressemelding. 

Foto: Einar Aslaksen

Overskriften var «Vi flyttar en stad».

Noen år senere, da LKAB bestemte seg for å etablere et nytt hovednivå i gruven, 1365 meter under byen, var det ingen vei tilbake, og Kiruna måtte flytte.

I dag aner man et visst hastverk på anleggsområdet til den nye byen et par kilometer nordøst for dagens plassering. De prøver å komme så langt som mulig før snøen og den verste vinterkulden setter inn.

Skjelettet av en rund femetasjers bygning rager over det folketomme området. Det nye rådhuset skal være klart på mindre enn to år. Bygningen kalles Kristallen (krystallen), og tanken er at den i likhet med dagens rådhus skal være et møtested for innbyggerne i Kiruna.

Når dette skrives, i oktober, er de i gang med å legge gulvvarme i det åpne fellesområdet i første etasje. Deretter skal det settes inn gipsplatevegger for å lage enkeltkontorer.

– Etter flere år med planlegging, diskusjoner og analyser begynner det nå å ta form, sier Erika Lindblad, kommunikasjonssjef hos LKAB med ansvar for byplanleggingen. – Det er først nå at man faktisk kan se at ting skjer.

Rundt byggeplassen der rådhuset skal stå, begynner det nye sentrumet å ta form. Rørene monteres i og over bakken, og man ser tydelig hvor gatene og de nye bydelene blir plassert

Sentrum i den nordsvenske byen Kiruna. Foto: Einar Aslaksen

Å flytte en gruveby er faktisk ingen unik hendelse. I Malmberget, 100 kilometer fra Kiruna, har bygninger i flere tiår blitt evakuert eller flyttet. Det spesielle med Kiruna er farten og omfanget. Hvis det bare var snakk om boligområder, kunne flyttingen blitt gjort i flere etapper. Men det er noe annet når et helt bysentrum skal flyttes.

Kjernen i den nye byen, blant annet rådhuset samt kultursenteret og hotellet som har byggestart neste år, skal stå ferdige om tre år.

– Du kan ikke bygge et bysentrum trinn for trinn, sier Göran Cars, professor i byplanlegging ved Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm. – Alle de ti kvartalene må fullføres samtidig. Vi har satt en foreløpig dato i første kvartal av 2020.

Cars har pendlet til Kiruna siden 2013 for å hjelpe kommunen med flyttingen. Som byplanlegger forteller han at det å være involvert i å bygge en by fra bunnen av «har vært en drøm». Det gir muligheten til å rette på feilene som Kiruna og flere andre byer gjorde på 1960- og 1970-tallet.

– Vi har latt bilene få dominere og byene få spre seg ut over et stort område, sier Cars. – Vi har delt byene inn i separate boligområder, jobbområder og tjenesteområder. Folk ønsker ikke å leve slik i dag.

Foto: Einar Aslaksen

Innbyggerne i Kiruna ble invitert til å sende inn ideer om hvordan den nye byen skulle være. – Kirunas innbyggere ønsker seg et konsentrert bysentrum, sier Cars. – Byen skal være en sosial og intellektuell arena, en møteplass. Å kunne være med på å skape dette er fantastisk.

Midtpunktet i den nye byen skal være et torg omgitt av rådhus, kultursenter og et nytt hotell. Fra torget skal gatene strekke seg ut som fingre mot landskapet rundt.

– Du skal aldri være mer enn to kvartaler fra en lett tilgjengelig skiløype, sier Zakrisson.

Men et bysentrum trenger butikker og restauranter for å skape liv. Og det er her behovet for hurtighet kommer inn i bildet, siden slike tjenester må flyttes fra den gamle byen til det nye sentrumet i løpet av noen få måneder.

– Ingen ønsker å ha den eneste butikken på en anleggsplass eller være den siste som forlater det gamle bysentrumet, sier Cars.

En av de vanskeligste utfordringene ved en slik flytting er å få næringslivet med seg til det nye sentrumet. Det er en reell fare for at noen virksomheter heller vil satse på et næringsområde utenfor byen i stedet for å være i sentrum.

– Bygningene i Kiruna er relativt gamle, og det betyr at husleien er relativt lav, sier Zakrisson. – Mange små butikker har stramme marginer. Vi må sørge for at butikkene også kan klare seg i det nye Kiruna.

Mange ganger vil de nye lokalene være mindre, slik at det kan være med på å holde nede husleien.

En annen ide er å få flere butikker til å dele lunsjrom og toaletter. Hittil har flesteparten av butikkene sett positivt på mulighetene ved å flytte til det nye Kiruna.

– Mange av dem er villige til å ta en sjanse, men det er ingen garantier, sier Marie Wågberg fra Stads- och centrumutveckling i Kiruna. – Akkurat nå vet vi ikke hvor mange butikker som vil flytte. Det viktigste er at de har en fast dato å forholde seg til, slik at de kan planlegge etter det.

Innbyggerne i Kiruna er kjent for å ha et pragmatisk forhold til byen sin. Ingen gruve, ingen Kiruna, rett og slett. Eller som Zakrisson sier det: – Ingen ønsker å forlate hjemmet sitt, men vi aksepterer det. Vi har heller ikke noe valg. Men når byggearbeidene starter på det nye rådhuset, kjennes flyttingen mye nærmere, og da kommer følelsene.

Forfatter og journalist Ann-Helén Laestadius vokste opp i Kiruna og skrev boken Bromsgatan om en gate i strøket Ullspiran som innbyggerne ble tvunget til å forlate i 2015. Laestadius bodde i området mellom 1973 og 1990 og intervjuet de berørte beboerne før bydelen ble evakuert.

– I begynnelsen var folk ganske resignerte og tenkte at «hvis LKAB vil det, blir det slik». Men når vi hadde snakket sammen en stund, ble mange av dem svært emosjonelle, forklarer Laestadius.

Det er ikke bare det å forlate hjemmet sitt som etterlater store spor. Det verste er kanskje at stedene, ja selve jorden du har stått på, forsvinner.

– Personlig syntes jeg det var svært vanskelig å besøke Ullspiran i fjor sommer, siden de da hadde revet to av de fire tomtene, sier Laestadius. – Det var trist å se at husene ikke lenger var der. Og det er vanskelig å ta inn over seg at det ikke er noen rester i det hele tatt, bare en grop.

Zakrisson og Cars kjenner til følelsene som forfatteren beskriver, og vet at sorgen og smerten blir mer tydelig nå som flyttingen faktisk er i gang. 

Derfor prøver kommunen og LKAB å ta vare på så mye som mulig av gamle Kiruna. Gruveselskapet, som betaler flyttingen, har lovet å også flytte flere klassiske bygninger i Kiruna. Selv om rådhuset ikke kan reddes, skal Kirunas flotte trekirke flyttes i starten av 2020-tallet. Kulturminnebygninger som Hjalmar Lundbohm­gården og Bolagshotellet flyttes til et nytt område ved fjellet Loussavaara allerede tidlig neste år.

Et annet mål er å flytte flere små, men viktige elementer fra Kiruna sentrum, blant annet byens første neonskilt, noen parkbenker og gatelys. – Det å ødelegge alt kan virke som et unødvendig stort inngrep, men små ting kan bidra til å beholde litt av identiteten, sier Cars. 

Zakrisson bruker nesten all tid på flyttingen. Hver uke tar hun imot delegasjoner og medierepresentanter som ønsker å snakke om flyttingen av byen. Og det dukker stadig opp nye problemer. I dag har bystyret hatt møte om hvor det nye svømmebassenget skal bygges.

– Jeg begynte i jobben i 2011 og har vært 16 år i Riksdagen, så jeg er ikke akkurat en nybegynner, sier Zakrisson. – Men etter et år lurte jeg på hva jeg hadde begitt meg inn på.

Omfanget av endringene gjør at de involverte noen ganger må minne seg på alle mulighetene, blant annet fordelene ved å få en helt ny by som betales av LKAB.

– Hvis man bare tenker på økonomien, kan man jo spørre seg hvor mange andre byer på vår størrelse som har splitter nye hovedvannledninger som man ikke trenger å bruke masse penger på å vedlikeholde, sier Zakrisson.

Selv om det er LKAB som betaler, håper Zakrisson at flyttingen vil gjøre byen mindre avhengig av gruveselskapet. Nordlyset, midnattssolen og den uberørte naturen lokker allerede turister til Kiruna fra hele verden.

– Vi satser på å bli en liten og kompakt by midt i ødemarken, en miljøsmart by som fortsatt vil trekke turister som ønsker å oppleve villmarken vi har rundt oss, sier Zakrisson. 


Tekst: Jens Kärrman 

Ble du inspirert av denne saken?

Gi den en tommel opp!

likes

ANNONSE

Lukk kart

Kategori

Fra artikkelen

Del tips

Lukk

Leter du etter noe spesielt?

Filtrer søket ditt

Lukk